Disen gård har røtter helt tilbake til jernalderen. Jernalderen i Norge regnes som perioden ca. 500 fvt.–1050 e. Kr.) .
På Disen har det vært et mindre gårdsgravfelt på første halvdel av 1000 året e.Kr.
Disene, som var kvinnelige guddommer, frukbarhetsgudinner, for vekst, vern og død, ble det blotet til på Disen. Vi ser altså et samfunn med åker og særlig eng, noen fruktbare, andre gjødslet, andre med rideveier som forbinder grendene og det gikk broer over vassdragene. Guder som Ull, Frøy, Tor og disene har vært dyrket. Bygdens borgere antyder ufred og gravfeltene viser til en viss grad kontinuitet i bosetningen. I tillegg viser vikingtidsfunnene en jevn god velstand. Mannen begraves med sine våpen, kvinnen med sine smykker, men ingen av gravfunnene gir oss særlig merkelige, kostbare saker.
Kirken har fått den gamle stabbursklokken fra Disen gård. Url som tidligere beskrev dette er beholdt som referanse – men lenken er fjernet fra domenet:
http://www.kirken.oslo.no/index.cgi?cat=64&unit=1888)
På området har vi et av landets aller fineste funn fra den eldste jordbrukstiden – to flintøkser og en del av en brukket øks og en stor flintklump. De fire gjenstandene må ha vært en samlet nedleggelse i eldre del av yngre steinalder.
Den største av øksene er nesten 40 cm lang, den andre hele øksen er 39 cm lang. Begge øksene er utsøkt vakre arbeider. Enten er Disen-funnet et offerfunn eller et depotfunn, om dette strides ekspertene. Øksene, som kalles tynnakkete økser og er typiske for den eldste delen av yngre steinalder, må ha representert en stor kapitalverdi. De harde flintøksene var mer effektive enn steinøkser, som sikkert brakk lettere ved hogging av trær.
Flint kunne ikke hvem som helst få tak i. Flint finnes ikke naturlig i Norge. Enten måtte folk kjøpe den sydfra eller de måtte finne flint på havstrendene, flint som var brukket løs fra kalkfjell på danskekysten og ført med strøm og havis til våre strender.
Flint var således en stor gave til den gud man måtte tro på i steinalderen, men samtidig også en kapitalverdi man burde gjemme bort, en verdi som alle ville ha tak i, om de kunne få anledning til det. Det er altså vanskelig å fastslå om Disen-funnet er lagt ned som en offergave eller som et depot.
Under følger et sitat fra boken “Den gamle bygningskulturen i Aker” av Arno Berg.
Gården har fra midten av 1600-årene inntil 1831 tilhørt rikfolk i Christiania, som nok ikke har bodd der. I 1818 var der bare en husmannsstue. I 1831 rykker familien Arnesen fra Blindern inn. Harald Arnesen oppførte den én-etasjes romslig hovedbygning med avvalmet tak, som er bevart. Ved et gammelt fotografi kjenner vi bygningens opprinnelige havefasade. På midten bred, gjennomgående frontispise, under den havestue og entré. Sør for havestuen to soveværelser, samt en stor sal på gavlen. I nord gjennomgående dagligstue, samt spisestue og kjøkken på gavlen. Værelseshøyde 2,45 m. Tømret røst. I 1880-årene ble fasadene sterkt forandret ved arkitekt Harald Olsen, i sær verandaen med store søyler gjennom to etasjer. Det store tunet var helt omkringbygget. Bygningen i nord er nå revet. Oppmålt av Henrik Bull.
Ref: boken “Den gamle bygningskulturen i Aker” av Arno Berg.
LENKER
Nedenfor er det noen lenker til andre nettsteder med innhold fra traktene rundt Disen gård. Disen går ligger i Nordre Aker bydel.
Historielaget Grefsen-Kjelsås-Nydalen. Kontakt vha. e-post
Bydel Nordre Akers hjemmeside finnes på http://www.bna.oslo.kommune.no, hvor man også finner bydelens avis, som heter Nordre Aker Budstikke
Informasjon om Miljøforeningen for Akerselvas Venner finner du her